Ekstremtur på Finnmarksvidda

Jeg sitter på flyet på vei fra Oslo til Alta. Jeg skal så langt nord i Norge som jeg aldri har vært før. Jeg har sikret meg vindusplass på flyet og har hele kysten av Norge som skue. Det er skyfritt og knallblå himmel. Jeg sitter helt paralysert og stirrer på mitt utrolige vakre land. Det er rett før vi tipper over til årets siste vårmåned, men utenfor er det snødekte fjelltopper og vidder så langt jeg kan se. Under meg ligger Finnmarksvidda og venter. Denne delen av landet har ikke vært plaget av lite snø denne vinteren og det ser ennå ut til at våren er et stykke unna.

På tur med Sami Xtreme

I Alta møter jeg guiden vår, Odd Iver fra Sami Xtreme og Ståle, min andre reisekamerat for helgen. Sammen skal vi tilbringe 2 døgn på Finnmarksvidda. Og så mye mer enn det vet jeg ikke. Min pakkeliste var enkel; 2 sett ullundertøy, sokker, en varm genser og en fleecebukse. Vi får utdelt nødvendig turbekledning, ski og pulk. Hva som er oppi pulken vet jeg ikke, og jeg tør ikke spørre heller. Jeg vet at dette kan bli ekstremt, og det er nok like greit at jeg ikke vet hva som venter meg.

Etter en god lunsj hjemme hos Odd Iver, setter vi oss i bilen for å kjøre til startstedet. Odd Iver har bedt oss om å legge igjen telefonen. Han vil at vi skal fokusere på turen og opplevelsene. En digital detox med andre ord. Det er jeg helt med på. Ingenting er som en helg uten kontakt med omverden. Fokuset flyttes til det som skjer akkurat her og nå.

Med fjellski og pulk på Finnmarksvidda

Solen skinner fra knallblå himmel og det er nesten vindstille. Jeg har spent på meg ski og festet pulken fast til hoftebeltet. Å dra pulk er jeg ikke vant til. Kun en gang tidligere har jeg så vidt prøvd meg på det. Det er uvant og tungt. Jeg aner fortsatt ikke hva som er oppi pulken, men direkte lett er den ikke i det jeg begynner å klatre oppover i terrenget.

Jeg svetter meg oppover fjellsiden. Vi skal ikke så høyt, men det er seigt. Tregrensen i Finnmark er lavere enn sørover i landet, og i området vi skal gå i vil jeg anta at den er på omlag 400 moh. Etter et par timer flater det ut og Odd Iver finner en egnet plass vi skal campe på. Han finner en bar flekk vi kan sove på og rett nedenfor er det et fiskevann. Den nærmeste fjelltoppen heter Davvetčåk’ka og er på 528 m.o.h. Jeg syns det samiske språket er fascinerende, men jeg sliter med å lære meg noen fraser, for lett å lære er det ikke.

Jeg åpner pulken og finner et reinsdyrskinn, en sovepose og en jervenduk. Vi skal sove under åpen himmel med andre ord! Det har jeg aldri gjort før! Så stas! I tillegg er det litt fellesutstyr som spade, isborr, primus og pilkeutstyr fordelt i alle pulkene. Og masse ved! Her skal vi kose oss med bål om kvelden.

Mat er det litt stusselig med. Vi har 1 brød og et stykke tørket reinkjøtt. De 2 karene jeg er på tur med, er sikkert dobbelt så store som meg og trenger garantert mer mat enn det jeg gjør. Det betyr at vi må fiske hvis vi ønsker å bli mette. Heldigvis spiste jeg godt til lunsj!

Light my fire

Da er det bare å komme seg ned på isen. Det er sent fredag ettermiddag og solen står fortsatt høyt på himmelen. Vi borrer opp et par hull og setter i gang jakten på middag. Etter en liten stund kommer Odd Iver bort og spør om vi har med oss fyrstikker eller lighter? Nei, han har fått med seg 2 ikke-røykere på tur, så ingen av oss har det med. Nei, da blir det sushi til middag da, sier han. For lighteren hans ligger igjen i bilen.

Daaah….! Jeg blir litt paff, men holder motet oppe. Tankene surrer i huet. Det betyr at det ikke blir noe bål heller det da? Og ingen varm drikke. Jeg blir stående litt til å pilke. Stirrer tafatt ned i hullet i isen og venter tålmodig på at det skal nappe. Solen går ned og med den også temperaturen. Jeg bestemmer meg for å ta på meg mer klær og går tilbake til leirplassen. Jeg får tilbake varmen, men har mistet lysten på å pilke mer. Jeg har i grunn ikke sånn kjempelyst på sushi heller.

Vi pakker oss inn i jervenduken og praten går lett. Vi er 3 personer som aldri har møtt hverandre før. En same, en brannmann og en reiseblogger. Artig kombinasjon og latteren sitter løst. Ca klokka 21 går solen ned bak et fjell, men mørkt blir det ikke. Jeg er trøtt og sliten etter en relativ hektisk uke. Jeg pakker meg godt inn i soveposen og trer jervenduken over hodet. Da blir det mørkt nok til at jeg kan sove. Jeg sovner som en stein, drømmer om at noen kommer forbi med en pakke fyrstikker og sover umerkelig komfortabelt til at det er rundt 15 minusgrader ute og alt som skiller meg og den harde bakken er et reinskinn og et tynt liggeunderlag.

Jeg våkner et par ganger i løpet av natten. Endrer litt på sovestillingen og tar av og til en titt ut av duken. Ikke det at jeg ser etter noe. Lyst er det hele tiden og kl 04 står solen opp igjen. Tidlig utpå morgenkvisten våkner jeg av en lyd. Lyden av et gassbluss! Gassbluss som koker opp varmt vann til en deilig kopp te! Pokker også! Odd Iver hadde bare lurt oss. Satt oss på prøve! Klart han hadde husket lighter!

Jeg nyter den deilige etterlengtede varme tekoppen, men holder meg fortsatt pakket inn i både sovepose og jervenduken. Klokken er bare litt over 06 og solen har ennå ikke nådd leirplassen. Det betyr at det fortsatt er bitende kaldt utenfor min lille varme hule. Jeg sovner faktisk igjen og sover ekstra godt et par timer til. Når jeg våkner, har Ståle prøvd fiskelykken igjen. Dessverre uten hell, så det blir et par brødskiver og litt tørket reinkjøtt til frokost.

Fiskekonkurranse på høyt nivå

Vi pakker omsider sammen campen, og skal fortsette litt videre innover Finnmarksvidda. I dette området har Odd Iver vokst opp, så han kjenner hver krik og krok. Han staker kursen mot et nytt fiskevann. Vi må jo fortsatt prøve å skaffe litt mer mat. Han utfordrer oss og sier vi må ha fiskekonkurranse. Førstemann til å få fisk! Premien klarer vi ikke helt å bli enige om. Men vinneren får i hvert fall heder og ære. Jeg syns kanskje konkurransen er litt hard. Jeg skal tross alt konkurrere med en lokalkjent same som har fisket her siden barndommen. Jeg har faktisk ikke pilket siden jeg var barn.

Det går ikke lang tid før Odd Iver har halt i land den første fisken. Typisk! Jeg sier vi må ha flere delkonkurranser. Flest fisk og størst fisk. Konkurransen fortsetter. Odd Iver fortsetter å dra opp den ene røya etter den andre. Han stopper på 4 fisk. Jeg har fortsatt ingen. Ikke Ståle heller. Odd Iver gir seg og begynner å rense fisken i stedet. Jeg ser mitt snitt i å skifte plass og begynner å pilke der han satt. Jepp – der satt den! Endelig kunne jeg også dra opp min første fisk. Med 5 fisk blir det i hvert fall en grei smakebit til alle. Stillingen ender foreløpig på 2-0 til same mot blogger!

Et par skigåere kommer bort til rasteplassen vår og slår av en prat. En østlendig og en vestlending som har flyttet til Alta for godt. Det var den vakre naturen som var en av årsakene, og jeg skjønner dem godt. Nå viser Finnmarksvidda seg fra sin aller beste side og det er faktisk ikke et annet sted jeg heller vil være akkurat nå. Jeg nyter hvert minutt av tiden min her oppe.

Tiden flyr og vi må videre for å finne en egnet overnattingsplass for den kommende natta. Det er viktig at vi finner en bar plass slik at vi slipper å ligge direkte på snøen. Snømengden her opp er mer enn normalt på denne tiden av året, men vi klarer allikevel å finne en fin plass ved nok et fiskevann.

Det er flere som har fisket her før oss, så det er bare å hakke opp hullene med en øks for å fjerne det øverste laget med is. Fiskelykken for dagen har gitt seg, så det blir nok en gang litt tørket reinkjøtt for å døyve sulten. Jeg blir faktisk ganske overrasket over hvor lite mat jeg egentlig trenger. Det er en del fett på reinkjøttet og det gir meg derfor litt ekstra kalorier å gå på.

Kulden er en god ting for den som vil varme seg (– Blaise Pascal)

Jeg har nå drasset med meg mengder av ved og har ingen planer om å spare på kosen i kveld. Vi fyrer opp og setter oss nærme bålet. Det er ingen skikkelig friluftstur om du ikke kommer hjem med lukten av bål i klærne.

Solen går ned og farger himmelen svakt rød. Jeg nyter livet her på Finnmarksvidda. Uten telefon og akkurat nok mat til å overleve. Jeg kryper godt ned i soveposen og før jeg vet ordet av det, sovner jeg nok en gang som en stein. Jeg burde kanskje planlagt valget av soveplass litt bedre, for flere ganger i løpet av natten våkner jeg og må rette meg opp. Jeg hadde litt for mye helling og rett og slett skled av reinskinnet jeg lå på. Utpå morgenkvisten ga jeg opp. Jeg hadde våknet litt for mange ganger og kulda kom litt for tett innpå kroppen. I tillegg begynte magen å skrike etter mat. De to andre karene sov fortsatt tungt. Sola sto opp for et par timer siden og jeg antar at klokken er et sted rundt 07.

Neglesprett til tusen!

Jeg bestemmer meg for å gjøre et forsøk på å skaffe frokost. Pakker med meg både reinskinn, jervenduk og pilken og går ned mot vannet. Setter meg godt til rette i morgensolen og napper forsiktig i pilkestanga. I løpet av en god time får jeg 3 røyer og den ene kvalifiserer godt til konkurransen om største fisk! Den store prøvelsen på kulde, kommer når jeg må sløye fisken. Har du prøvd å sløye fisk i mange minusgrader, for så å skylle den i iskaldt fjellvann etterpå? Etter 2 fisk hadde jeg så neglesprett og stive fingre, at jeg måtte ta en pause. Henda var så kalde at jeg knapt klarte å få på meg vottene. Men inne i vottene ble det bare verre. Jeg måtte få vottene av for å blåse hende varme. Steike det gjorde vondt! Etter mye offing og auing, tok jeg sats og gøyv løs på den siste fisken.

Når dovendyrene våkner, blir de meget fornøyd med at jeg har fikset frokost. Odd Iver blir dermed ikke så veldig fornøyd med at jeg vant konkurransen om størst fisk. Og siden jeg halte opp hele 3 fisker, så endte konkurransen uavgjort. Stillingen same mot blogger, 2-2. Og ingen poeng til brannmannen! Jeg er superfornøyd!

Vi nærmer oss turens slutt. Jeg har kost meg herfra til evigheten og tilbake. Finnmarksvidda kan være ubarmhjertig og hard, men denne helgen ga den oss en frisk og strålende helg. Baksiden med det ekstremt fine været vi har hatt, er den bitende kulda. Å sove under åpen himmel i 15 minus er en prøvelse. Å ikke ha fyrstikker ga meg en frustrasjon som jeg heldigvis klarte å overbære. Jeg ble egentlig mer irritert i etterkant på meg selv fordi jeg ble så frustrert og oppgitt. Jeg lærte også at jeg ikke trenger ekstreme mengder med mat for å overleve og at man ikke dør av å fryse litt.

Noe for deg?

Dette var en ekstremtur arrangert av Sami Xtreme. De søkte etter 2 deltakere til å bli med på en testtur på Finnmarksvidda. Etter en søknadsprosess ble jeg en av de heldige utvalgte. Sami Xtreme drives av Odd Iver Sara som har samisk bakgrunn og er bosatt i Alta. Dette er turer for deg som vil prøve deg på noe du kanskje aldri har gjort før. Du får alt du trenger av utstyr og trenger ingen erfaring fra å ferdes i fjellet fra før. Du kan bli satt på prøve, både mentalt og fysisk, men sikkerheten kommer alltid i første rekke. Å ferdes på Finnmarksvidda kan være mye mer ekstremt enn min opplevelse, men for noen er denne turen mer enn ekstremt nok. Alle er forskjellige og hver enkelt har sine grenser for hva som er innafor komfortsonen.

Ta kontakt med Sami Xtreme og Odd Iver Sara på 41 66 16 21 om en tur på Finnmarksvidda er noe du kunne tenke deg.

Les også om min aller første møte med pulk og vintertelting: Bli med ut en kald vinternatt

Finnmarku duottar, moai oainaletne!

(Finnmarksvidda, vi sees igjen!)

Har du vært på Finnmarksvidda før, eller er det et området du kunne tenke deg å besøke?

Recent Comments

  • Renates Reiser
    7. mai 2017 - 13:30 · Svar

    Jeg sier som Mette, dette virket jo som skapt for deg! Turen hørtes ganske extreme ut i alle fall. Vet ikke helt hvordan jeg selv hadde klart meg nesten uten mat, og ute i kulden om natten, hehe. Men det ser utrolig vakkert ut ute på vintervidda!

    • GlobetrotterElisa
      7. mai 2017 - 18:11 · Svar

      He he, Renate – du hadde også kommet til å bli overrasket over hvor lite mat man egentlig trenger. Og reinsdyrkjøttet mettet ganske bra supplert med grovt brød og en god dose smør på 🙂 Vakkert var det her, uten tvil!

  • Marianne - Glimt av verden
    13. mai 2017 - 18:20 · Svar

    Så innmari vakkert, og for et herlig vær! Jeg er ikke glad i å gå på ski, men de omgivelsene og overnattingene under åpen himmel hadde jeg slett ikke hatt noe i mot å oppleve 🙂 Det er liksom noe helt eget ved å sove uten tak over hodet. Sist jeg gjorde det var faktisk i Oman i forrige måned 😀

    • GlobetrotterElisa
      13. mai 2017 - 22:12 · Svar

      Så kult at du sov under åpen himmel i Oman. Jeg sov i telt på min tur i Oman, og det var ikke så aller verst det heller. Jeg kommer nok til å gjøre det oftere. Det er liksom en helt egen frihet. Og du – kanskje du ville prøvd deg på truger i stedet for ski? Funker det også for å komme seg litt utenfor allfarvei 😉

Leave a Comment