Å gå fra hytte til hytte i fjellet er liksom min greie. Det er det jeg har gjort hvert år siden jeg oppdaget hyttesystemet i DNT for 10 år siden. Med covid-19 kom det mye endringer i samfunnet – også hytteforbud. Jeg hadde egentlig gått ganske lenge å grublet på om jeg skulle kjøpe meg et telt. Nå tenkte jeg ikke gruble lenger. 

Selv om hytteforbudet ble opphevet og det ble mulig å besøke DNT-hyttene igjen – dog med strenge restriksjoner – var jeg mest sugen på å utforske fjellet med det nye teltet. Etter å ha testet teltet på en vestlandstur i juni, der jeg besøkte Husedalen og gikk Dronningstien, var jeg superklar for 1 uke på Hardangervidda med telt. 

Med lang vinter tok det sin tid før fjellet var farbart, så vi måtte drøye til litt uti juli før vi pakket sekkene og var klare. Totalt 5 damer møttes på Soleheimstulen helt øst på Hardangervidda en vindfull dag i juli. I denne delen av Hardangervidda har jeg vært et par ganger tidligere, men kun med ski på beina. Nå gledet jeg meg til å kjenne vidda under et par vandrestøvler!

3 fra reisefølget kom kjørende helt fra vestlandet, så første etappe skulle ikke bli så lang. Vi ser på kartet og bestemmer oss for å slå leir ved Skarvsvatnet, ca 5-6 km fra Solheimstulen. Vi har bestemt oss for å følge DNT-merkingen som store deler av stien frem til Rauhelleren kalles Store Normannsslepa. 

«Sleper er de gamle ferdselsveiene mellom landsdelene som før Staten tok et ansvar for bygging av veier (fra 1600-tallet). Navnet er avledet av betegnelsen på den primitive kjøreinnretningen slep som ble brukt i tidligere tider og bestod av to lange sjeker eller drag som var bundet sammen med to tverrtær og med lasten oppå. Slepet ble trukket av hest og subbet langs bakken.» (Kilde: SNL)

Store Normannslepa gikk fra Eidfjord opp Måbødalen og Sysendalen, krysset elvene Djupa og Numedalslågen, og kom ned i Jønndalen øverst i Uvdal i Numedal. Denne slepa er mer enn en liten sti. Den er så bred at en jeep eller ATV fint kan kjøre her. 

Første dag: Vindfull camp ved Skarvsvatnet

Etter drøye 2 timer begynner vi å se oss etter et fint sted å campe. Når vi er 5 damer med hvert sitt telt, gjelder det å finne et passe stort området også. Vi trekker oss litt vekk fra stien og ned mot vannet og finner en helt perfekt plass der vi kan spre oss litt utover. Med masse reinlav rundt omkring, gjelder det å finne den plassen som er mest mulig rett der du kan ligge på en myk seng av reinlav. 

Vinden er kraftig denne kvelden, så alle søker raskt ly i teltet der det er lunt og godt. Jeg lager i stand middag og nyter denne i teltet. Da jeg litt senere tar med kokeutstyret ned til vannet for å vaske opp, får jeg med meg en magisk liten stund. Solen er i ferd med å gå ned og bryter så vidt gjennom skydekket. Fine farger og en total stillhet på vidda. Jeg kryper inn i teltet og ned i den varme soveposen. Jeg tror jeg kan like dette teltlivet…

Andre dag: Langs Store Nordmannsslepa til Dagfiskenutan

Vinden som herjet rundt teltet kvelden før og natten gjennom har stilnet. Jeg hører 2 av damene har våknet og jeg drar opp glidelåsen til teltduken. Utenfor er det ganske grått, men jeg tror ikke det ligger noe regn i skyene som henger over oss. Vi lager frokost og pakker ned campen. Vi er klare for vår første skikkelige dagsetappe på turen vår. 

Når solen etterhvert trenger igjennom, finner vi en nydelig plass med fin utsikt der vi nyter lunsj. Med så fint vær, fin utsikt og like flott turselskap, blir pausen veldig lang. Vi skal jo ikke rekke noe, så hvorfor haste av gårde? Akkurat dette er en av de store fordelene med å telte. Du kan jo slå camp akkurat der du selv vil! 

Vi fortsetter slepa det meste av dagen. Like før du kommer ned til Hølen ved Langevatnet, skiller den merkede DNT-stien seg fra slepa og går videre mot Rauhelleren. Ved foten av Dagfiskenutan finner vi nok en nydelig plass å slå leir. Jeg rekker akkurat å spise middag med utsikt over Hølen før regnet kommer. Da var det bare å ta med seg en varm kopp te, strikketøyet og putte en podcast på øret og finne seg til rette inne i teltet. 

Tredje dag: Regntung dag med lang pause på Rauhelleren

Det regner lett på teltduken, men når vi våkner neste morgen har det heldigvis gitt seg. Vi vet at Yr har meldt en del nedbør denne dagen, så vi kler på oss fullt regntøy fra start. Vi går forbi Dagfiskehytta som forhåpentligvis skal bli en selvbetjent DNT hytte en gang i fremtiden. Etappen mellom Solheimstulen og Rauhelleren er drøy, så en hytte mellom disse etappene hadde vært kjærkomment for mange som liker å gå fra hytte til hytte. 

Regnet kommer som planlagt og vi har derfor sett oss ut en innendørs lunsj på Rauhelleren. Etter en god formiddagsøkt i regn, ankommer vi Rauhelleren når magene rumler. Her bestiller vi elgkarbonader og speilegg. Siden regnet fortsatt sildrer utenfor, blir ikke pausen avsluttet før etter 3 timer. Vi får også i oss en rykende varm kanelbolle før vi fortsetter på ettermiddagsetappen.

Regnet har gitt seg, og vi bestemmer oss for å gå ned Reinvassdalen og slå leir ved Reinavatnet. Og for en fin plass dette var! En silkemyk seng av tykt reinlav er uten tvil det beste underlaget. I tillegg får vi panoramautsikt over Reinavatnet fra teltet. Kan man ønske seg noe mer? (Bortsett fra litt mer sol…).

I det sekundet alle har fått opp teltene, kommer regnet tilbake. Alle de andre damene kryper inn i teltet mens jeg tar på meg regntøy og finner frem fiskestanga. Er det ikke slik at fisken biter godt i regn da? Jeg prøver meg flere steder, men fisken biter ikke. Jeg tusler tilbake til teltet, fyrer opp primusen og lager meg en deilig kopp med te. Kveldskos i teltet med te, sjokolade og podcast er utrolig deilig etter å ha vært aktiv hele dagen. Selv med regn syns jeg teltlivet er kos! Det hadde jeg faktisk ikke trodd… 

Fjerde dag: Camp med utsikt til Gaustadtoppen

Morgenen etter våkner jeg av at regnet trommer på teltduken. Innimellom regnskurene får jeg faktisk spist frokosten ute, men det blir en kort frokost og effektiv nedpakking av camp. Dagens mål er å campe i nærheten av DNT hytta Mårbu. Ikke så nære at du ligger ved hytteveggen, men nære nok til at vi kan proviantere litt. 

Regnet som ga seg like etter avgang fra camp, viser seg å holde seg unna resten av dagen. Terrenget er deilig å gå i og det er ikke så harde opp og nedstigninger i denne delen av Hardangervidda. Dette er derfor et perfekt område å gå med tung sekk – ihvertfall hvis det er første gang du vil prøve deg på dette. Vi nyter lunsj ved et lite tjern der en av damene drister seg til et bad. På ettermiddagen nærmer vi oss Mårbu og vi finner nok en nydelig camp med utsikt over Mårvannet og helt til Gaustadtoppen i det fjerne. Klarer du å se Gaustadtoppen på bildet under?

Etter å ha rigget oss til og pakket ut av sekken, bestemmer vi oss for å gå bort til DNT hytta Mårbu. Vi har campet ca 15 minutter unna, men uten den tunge sekken er det som å fly bortover stien. På Mårbu fyller vi opp sjokoladelageret og unner oss en iskald øl og litt knasende salt potetgull før vi vender tilbake til camp.

Myggen er et sant hel….e, og det er bare å søke ly i teltet. Denne kvelden kjenner jeg at det er litt kaldere enn det har vært de andre nettene. Heldigvis holder soveposen meg varm gjennom natta og jeg sover bedre og bedre for hver natt.

Femte dag: Endelig en solskinnsdag og fiskelykke!

Morgenen etter våkner jeg av at solen skinner på teltduken! Det var jammen på tide. Jeg drar ned glidelåsen og en knallblå himmel møter meg. Det rapporteres om rim på teltduken fra en av de andre i turfølget og vi kan konstatere at det har vært ned mot null grader denne natta. Typisk norsk sommer på fjellet med andre ord! 

Turen nærmer seg slutten og vi skal starte å gå i retning Solheimstulen igjen. Kun en natt igjen i teltet. Jeg har spist meg ut av sekken og den er litt lettere, men siden man også blir mer sliten, føles det ikke akkurat ut som om sekken er så mye lettere enn for 4 dager siden. 

Vi trasker over våte myrer, elver med høy vannføring, vakre strender som får oss til å tenke på syden, samt noen kneiker opp og ned. Vi slår av en prat med de vi møter og nyter nok en lang lunsj med solen i ansiktet. Det har rukket å bli fredag og vi møter flere denne dagen enn vi har gjort hele uken. De fleste skal inn til Mårbu for overnatting eller er bare på dagstur fra hyttene sine på Solheimstulen. Denne ettermiddagen slår vi leir rett ved den merkede stien, men allikevel er det ingen som kommer forbi. 

Denne kvelden nyter jeg ved elven med fiskestanga. For første gang på turen får jeg også napp. Med to fine stekeørret får jeg en deilig kveldsmat. Det er en egen lykke å spise selvfanget ørret stekt på primus. Bare husk å ha med smør, salt, pepper og sitron i sekken – så blir det helt perfekt. 

Sjette dag: Alle turer har en slutt…

Det er litt vemodig å våkne opp og vite at dette er siste dagen på tur på Hardangervidda. Men etter 6 dager på tur er jeg kjempefornøyd. Min aller første langtur med telt er unnagjort. Og gjett om det frister til gjentakelse! For en frihet det er å kunne campe der du vil, gå så lange etapper du vil og bare nyte å være utendørs hele døgnet – i all slags vær! 

Men jeg innrømmer også at en varm og deilig dusj og natt i egen seng høres forlokkende ut når vi nærmer oss bilen og Hardangervidda blir lagt bak oss. 

Andre turer fra Hardangervidda

(Turen ble gjennomført juli 2020)

2 COMMENTS

  1. Litt av en opplevelse! Så ut som noen veldig flotte dager i fjellet dette her, til tross for noe nedbør. Kjekt å høre at teltlivet falt i smak. Det er noe helt spesielt med den friheten det gir å bære med seg «huset» i sekken. 🙂

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.