Ekspedisjon 78 grader nord

God morgen! Vil dere ha kaffe?

Jeg er i ingenmannsland på Svalbard, klokken er 07:00 og guiden Morten stikker hodet inn i teltet vårt. Jeg kjenner den deilige lukten av nylagd kaffe og ergrer meg over at jeg aldri har begynt å drikke svart kaffe. Jeg frigjør meg fra soveposen og prøver febrilsk å åpne de trøtte øynene mine. Jeg har egentlig ikke sovet så godt denne natta. Jeg har vridd meg rundt og rundt og fant aldri den helt gode sovestillingen. Litt kaldt var det også. Jeg tror rett og slett jeg hadde på meg for mye klær.

Dag 2 – Effektivitet, rutiner og oppoverbakker

Jeg går all in for en effektiv morning. Kornblanding til frokost og en varm kopp te, rask påkledning av yttertøy og pakking av pulk. Teltet fikk vi ned og pakket sammen på sånn passe null komma niks. Jakob roper på oss og sier at det er tid for oppsamling. Han kikker på klokka og sier vi er 40 minutter etter skjema! Altså, ikke bare teltet vårt da, men sånn gjengs for hele gruppa. Siden det er første morgenen, er Jakob snill med oss. Litt slækk første dagen, men skjerpings neste morgen. Beskjed mottatt!

Yte 50, nyte 10

Vi legger på halvfellene på skia før de spennes fast og pulken festes til beltet. En kald motvind gir oss en frisk start på dagen, men solen stråler igjen fra en knallblå himmel, så dette er innafor. Etter en liten stund, svinger vi inn i en smalere del av dalen og kommer i le for vinden hvor det er perfekt å ta en liten snackspause. Vi går hele tiden 50 minutter før vi tar en 10 minutters pause. Da rekker vi akkurat å slappe av litt og passe på å fylle på med ekstra energi.

Bare brede smil på disse damene

Møysalbreen

Den lange, seige og vakre Møysalbreen

Etter pausen begynner slitet. Vi skal oppover. Først noen krappe, små kneiker og så en laaaaang bre. Jeg har lite erfaring med pulk og det jeg merker raskt er at det er ekstremt tungt å dra pulk i oppoverbakke. Det er så tungt at jeg må lene kroppen godt forover og gå med seige og lange steg. Det beste er å finne et akkurat passe marsjtempo jeg kan holde hele breen opp.

Sakte, men sikkert opp Møysalbreen

Etter flere pauser er vi midt på Møysalbreen. Her spenner vi av oss pulkene og Jakob sier vi skal følge skisporene etter Morten som har tatt turen ned breen et stykke. Jeg lurer på i all verden hvorfor han vil ha oss ned fra breen igjen. Vel nede skjønner jeg at han har funnet en grotte. Vi tar av oss skiene og kaver oss ned til et lite hull i breen. Vakre iskrystaller henger fra taket og det er både mystisk og vakkert å være her inne i denne lille grotta.

En pjolt og en pjalt

Etter grotteutforskningen bærer det opp igjen til pulkene. Uten en tung pulk bak, går bakken som en lek. Vi tar en lengre pause og spiser lunsj før resten av breen skal forseres. Det ser egentlig ikke så langt ut, men det skal 3 pauser til før vi når toppen. Og på toppen fisker jammen meg Fredrik, den tredje av guidene, frem en liten Svalbard konjakk! Denne harde dagen hvor vi mer eller mindre bare har gått i oppoverbakke, skal belønnes med en liten snaps! Den glir ned, kald og sterk. Nå skal vi bare seile noen få meter ned og campe rett nedenfor Pjalten, en liten topp på 757 moh. Dette er campen med utsikten sin det!

På toppen av Møysalbreen

Vi kommer oss vel ned og får utdelt teltspotten – på rett linje som dagen før! Så rett på rutiner. Slå opp teltet, smelte vann, skifte tøy. Jeg går gjennom middagsutvalget og velger meg ut en storfegryte. Smaker slettes ikke så verst i dag heller.

Guidene har laget en veldig flott do til oss. De bygger opp en stor vegg av snøblokker som de skjærer ut i snøen. Her kan du altså gjøre ditt fornødne i ro og mak og samtidig nyte den fantastiske utsikten. Det er bikkjekaldt, sikkert rundt 15-16 minus, så det er uansett ikke her du tilbringer mest tid der du står med rompa bar.

Ettermiddagstur vs ettermiddagslur

Utover ettermiddag kommer Jakob innom og spør om vi skal være med på topptur opp på Pjalten. Etter dagens lange bakker, kjenner jeg at jeg rett og slett bare vil slappe av i teltet.  Jeg koker meg heller en kopp te og lar dagens inntrykk synke.

Når jeg skal legge meg, følger jeg trikset til guidene. Nemlig at du fyller vannflasken med kokende varm og tar den med i soveposen. Det gjorde virkelig susen. Soveposen ble varm på noen få strakser. Jeg la meg med kun et lag ullundertøy og bestemte meg for at jeg skulle prøve å sove på ryggen.

Dag 3 – Starter ny dag i isparadiset med dikt og Svalbardyoga

Vi blir igjen vekket klokken 07 med nylaget kaffe og jeg ergrer meg fortsatt over at jeg ennå ikke har lært meg til å drikke kaffe. Jeg har sovet godt tross at det var 22 minus denne natten.  Jeg kjenner at det klør i halsen. Jeg håper det bare en noe som gir seg utover dagen. Vi lærte i går at tiden frem til vi skal være klare kl 09 går veldig fort, så vi er enda mer effektive denne morgenen. Og tro det eller ei…, alle som én var klare til oppsamling kl 09 presis. Tror jammen meg Jakob ble litt imponert også jeg. Vi gymmer litt og Morten avslutter dagens oppsamling med et dikt. Jeg nyter utsikten og lar de vakre ordene fra diktet synke inn.

Diktopplesing og Svalbard-yoga

Dagens Svalbardaktivitet: Pulk-curling

I dag er det av med fellene. Vi skal bortover før vi skal nedover. Og for en deilig følelse! Pulken rykker og napper litt, så balansen blir satt litt på prøve. Vi kommer omsider til en kort og bratt nedoverbakke. Jakob går litt nedover og sjekker ut forholdene. Når han kommer tilbake sier han at vi skal sende pulkene ned kneika. Jeg ser for meg at den da vil seile langt av gårde nedover breen og jeg må gå milevis ekstra for å hente den tilbake. Han sier at det er en slette i bunnen av bakken, så det er ingen fare for at den vil forsvinne. Jeg stoler på at dette er noe han har gjort før og sender pulken min utfor bakken. En etter en av oss gjør det samme, og det er nesten som curling der du ser de etterhvert små pulkene sneie forbi hverandre. Når alle pulkene er nede, er det bare å sette utfor selv. Det er så deilig å seile ned i nysnø og nyte det gode føret. Særlig elegant er jeg kanskje ikke, da mine svingferdigheter på langrennsski ikke er så mye å skryte av. Moro er det uansett!

Vi får et lett stykke nedover Drønbreen. Kilometerne fyker jo regelrett unna. Etter ned kommer ofte opp, og intet unntak her. Før vi skal begi oss utpå den seige biten som går oppover på breen, nyter vi en god og lang lunsj med solen i ansiktet. Dagens lunsj er polarbrød. Jeg har til nå lært at på skiekspedisjon på Svalbard, så fryser alt du har i pulken. Det gjelder derfor også pålegget. For at vi skal få pålegg på polarbrødet, må du legge dette innafor jakka slik at du bruker kroppsvarmen til å varme opp maten. Det gjelder også smågodtet jeg har. De myke deilige, salte lakrisputene er steinharde. Det samme er vingummien. En del av ekspedisjonslivet på Svalbard dette her skjønner jeg.

Vi får vite at rett over kanten av brearmen skal vi campe. Da har vi kommet oss over til Bergmesterbreen. Det ser tungt ut der vi står i bunnen og ser oppover. Det er bare å bite i det og sette i gang. En time og 15 minutter senere runder vi toppen. Og for en utsikt. Igjen skal vi campe med flott utsikt.

Opp med telt. Smelte vann. Tørre klær. Rutinene begynner å sitte. Det er litt lunere denne ettermiddagen. Jeg drister meg til å sitte ute. Med liggerunderlag under meg og en jervenduk over meg, klarer jeg å sitte ute en liten stund før kulda innhenter meg igjen. Halsen har blitt verre og middagen smaker ikke så mye. Jeg tar bare noen skjeer før jeg må legge den bort. Jeg prøver meg på et polarbrød med nugatti. Det blir for søtt, så jeg tar ett med salami i stedet. En kopp te varmer før jeg hopper i soveposen. Jakob kommer igjen innom for å spørre om vi er klare for topptur denne kvelden også. Kroppen min trenger hvile. Jeg er utslitt etter den siste bakken og kroppen sier at den ikke vil så mye. Den vil i hvert fall ikke ut av soveposen akkurat nå. Når kvelden kommer er jeg ganske pjusk. Det er min tur til å ha bjørnevakt, men Jakob er enig i at jeg bør sove mest mulig, så jeg slipper vakta mi denne natta.

Med et stikk av dårlig samvittighet, legger jeg meg utslitt ned i soveposen med en varm flaske. I løpet av natten svetter jeg som en helt. Jeg må kle av meg både stilongs og langermet. Det er igjen 22 minus ute og jeg ligger i soveposen i bare undertøyet og svetter! Hjelpes! Jeg sover som en stein natten igjennom.

Dag 4 – Dagen der vi møter en pingo og feirer bursdag med salutt

Jeg våkner med en enda vondere hals. Jeg får knapt ned frokosten. Kl 09 er vi igjen klare for oppsamling. Her tar vi en kjapp runde på hvordan natten har vært, en rapport fra de som har hatt bjørnevakt og en liten morgengymnastikk. Morten avslutter igjen med et dikt. Jeg lukker øynene og hører på de vakre ordene.

I dag er det kanskje bare 10-12 minus og gruppa konkluderer med at det er mildt. Når du syns det er mildt i 10 minus, da skjønner du kanskje at det har vært kaldt de siste dagene.

Selveste sjarmøretappen på Svalbard

I dag er det rene sjarmøretappen å regne. Vi skal ned hele Bergmesterbreen og det er bare å sette utfor. Breen er akkurat passe slak til at vi kan seile uproblematisk ned. Nederst på breen møter vi en liten gjeng som er på vei opp. Jeg er så glad det ikke er meg akkurat nå. Jeg er såååå ferdig med lange, seige oppoverbakker med en tung pulk. Vi slår av en prat før vi fortsetter ned og de andre fortsetter opp.

Vi nyter utsikt og godt føre på vei ned Bergmesterbreen

Fra bre til dal

Vi runder av ved Reindalspasset og kommer ut i den relativt store og brede Reindalen. 5 kilometer lenger  fremme ser vi noen som ligner på en liten bergknaus midt i dalen. Det ser egentlig ut som om det bare er en knapp kilometer, men vi går og går og den er fortsatt like langt unna. Med pulk på flatmark, så holder vi kanskje 4 kilometer i timen. Vi tar en liten rast og etter 1,5 time når vi denne knausen.

Morten forteller at denne kulen i terrenget kalles for en pingo. Under oss er det permafrost. Under permafrosten blir grunnvannet presset opp mot overflaten fra en isbre i nærheten. Jorda blir rett og slett løftet opp og danner små kuler i landskapet. På et tidspunkt vil pingoen kollapse. Dette skjer fordi de sprekker i toppen eller iskjernen smelter.

Vi slår oss ned ved pingoen og nyter lunsj. Jeg lener meg tilbake i den flotte sofaen vi har gravd ut og kjenner solen varmer i ansiktet. I det fjerne kan jeg skimte et reinsdyr. Det er egentlig bare en bitteliten flekk som rører på seg. For meg kunne det gjerne vært en isbjørn, men Morten forsikrer meg om at det bare er et reinsdyr.

På toppen av pinogoen

En av deltakerne har bursdag i dag, og guidene avfyrer en aldri så liten salutt med 3×2 skudd. Så moro. En slik bursdagsfeiring glemmer man ikke! Vi tar en tur opp på pingoen før vi fortsetter videre til neste camp som er midt i dalen med utsikt over fjell på begge sider. Selv om det var spektakulært å overnatte på breene med vid utsikt over landskapet under deg, syns jeg dette var minst like flott der du ligger i bunnen av en dal og skuer mot de vakre fjellene som omringer deg. Svalbard slutter ikke å imponere.

Dag 5 – Bamsevakt og en bjørn felt

Jeg våkner opp og har nesten ikke stemme. Det er vondt når jeg spiser og vondt når jeg drikker. Jeg tar noen smertestillende og biter tenna sammen. Dagens etappe er den lengste, men ikke den tyngste. Det er stort sett flatt.

Det er litt overskyet i dag og minusgradene biter ikke så hardt. Jeg tipper det er kun 6-7 minus. Rene våren jo! Pulken kjennes ut som om den er dobbelt så tung. Når det har gått 50 minutter og det er tid for pause, tar den av guiden som er foran, opp staven i været som et tegn. Jeg går og venter på denne staven hele tiden. Minuttene og kilometerne er ekstra lange i dag. Jeg jubler høyt inni meg hver gang jeg ser Morten eller Jakob heve staven. Jeg nyter pausene og prøver å få i meg nok vann.

Halvveis på dagens etappe kommer det et lett snødrev i luften. Det daler rett ned og Jakob sier det er ganske så uvanlig. Normalt sett snør det alltid sidelengs på Svalbard fordi det så godt som nesten alltid er vind her.

Etter lunsjpausen er det på med feller. Vi skal slakt oppover Tverrdalen til neste og siste camp der vi skal sove i 2 netter. Nesten fremme møter vi en bratt kneik som er så bratt at den er umulig å gå opp med ski og pulk. Vi legger skiene på pulken og tar beina fatt.

Pulk vs meg – hvem var sjefen sa du?

Pulken regelrett drar deg nedover når du vil oppover. Plutselig kommer Morten imellom meg og personen foran. Han dytter pulken til personen foran meg oppover slik at det skal bli lettere å komme opp. Plutselig merker jeg at tyngden på min egen pulk også blir vesentlig lettere, ja nesten borte. Og da oppdager jeg at Morten har festet et tau til min pulk også. Han både dytter og drar en pulk samtidig! Og det ser ut som om han gjør det uten å bruke en eneste ekstra kalori. Jeg sliter faktisk med å holde det høye tempoet han har opp bakken. Nesten på toppen spør han om alt er ok. Og jada. Nå har jeg full kontroll. Han slipper pulken min og jeg holder på å gå baklengs overende. Kontroll du liksom. Morten smiler og drar pulken min de siste meterne opp. På toppen puster jeg som en hval, som om jeg skulle ha trukket hele pulken min opp alene. Her tar vi en velfortjent og litt lengre pause. Jeg roser Morten for innsatsen. Han tok noen runder i den bakken for å si det sånn.

Etter pausen er det bare et par kilometer igjen til Bolterskaret der vi skal campe. Dog er det en litt seig bakke, men snart venter hvile i campen. Birgitte og jeg har blitt skikkelig samkjørte nå, og rutinene går på skinner. I det vi spiser vår faste pose med Real turmat, som jeg nå begynner å bli passe lei av, kommer Morten inn i teltet vårt med rullekake! Oh la la. Dessert og alle greier! I tillegg hadde snille Birgitte gitt meg en bli-bra-snacks-pose! Det finnes så mange gode mennesker på denne turen altså!

Denne natta var det min tur til å være bamsevakt. Alle hadde snakket om hvor fint det var å ha denne vakta om natta. Når alt var stille og rolig og det var din tur til å passe på at alle var trygge. Utsikten og roen. Solen som kanskje gløttet over fjellet. Det var visst magisk. Jeg kunne ikke dra hjem fra Svalbard uten å ha gjort min plikt. Jeg ville også oppleve dette. Dårlig form eller ei. I natt skulle jeg til dyst.

En bjørnevakt utenom det vanlige

Kl 03:30 blir jeg vekket av personen som hadde vakt før meg. Jeg hopper i klærne og kommer meg ut av teltet. What? Det er jo helt whiteout jo! Sikten er helt borte og jeg ser ingenting annen enn campen som lyses opp av de gule og røde teltene. Ojda… dette ble nesten i overkant spennende. Vi har fått vite at det er veldig lite sannsynlig at vi møter på isbjørn på turen vår, da den stort sett holder seg langs kysten. Vi er jo et godt stykke fra kysten nå. Men man vet jo uansett aldri hvor en isbjørn kan finne på å ta veien.

Whiteout på isbjørnvakt

Tidligere på turen hadde jeg fått vite at hvis en isbjørn kommer til campen, så finner den sannsynligvis først veien til der utedoen er, og så kommer den oftest med vinden. Jeg plasserte meg derfor lengst unna doen og med ansiktet mot vinden. I tillegg til whiteout, var det både vind og snø denne natta. Med snøen piskende i ansiktet, står jeg utenfor teltet til guidene. Det er de som har våpen og skal vekkes om vi ser isbjørn. Og se en hvit isbjørn når alt er hvitt rundt deg, er ikke lett. Eller det vet jeg ikke, for det kom jo heldigvis ikke noen isbjørn på min vakt (eller noen annens vakt). Mulig jeg hadde sett den på litt lengre avstand enn jeg trodde, men den milelange sikten som til nå hadde vært hver natt, var totalt borte nå.

Den eneste isbjørnen jeg så, var den fine bjørnen Jakob hadde laget til utedoen vår. Jeg kunne hele tiden skimte den fra spotten min, men plutselig var den borte. Jeg måtte se en gang til. Nei, den var borte. Jeg gikk bort for å se etter den, og den hadde rett og slett blitt veltet av vinden. Ja, ja… den eneste bjørnen som ble felt på turen, skjedde i det minste under min vakt.

Etter 1,5 time på omtrent den samme flekken, kunne jeg vekke Birgitte og overlate jobben videre til henne. Trygt og godt i teltet igjen, sov jeg tungt de siste timene frem til kl 07.

Dag 6 – På topptur til Tåketind

Jeg våkner av at vinden tar ekstra tak i teltet. Det blafrer litt for godt. Birgitte har akkurat kommet tilbake fra sin bjørnevakt. Hun ser bekymret på teltet og sier at hun går ut og sjekker bardunene våre. Hun strammer opp bardunene og kommer inn igjen i teltet.

Jakob kommer som vanlig innom med kaffe og for å sjekke ståa. Han sier vi kan ta det litt ekstra chill denne morgenen. Ikke skal vi pakke ned teltet og ikke skal vi rekke noe annet enn en dagstur, så vi kan bare ligge i soveposen og sløve litt ekstra. Digg.

Halsen blir ikke bedre. Den hissige halsbetennelsen blir bare verre og verre. Jeg orker ikke tanken på kornblanding til frokost og kjører på med varm lapskaus. Det var egentlig ganske godt, eller i hvert fall helt greit. I dag er det topptur uten pulk. Sånn aller helst tenker jeg at jeg bare vil ligge i soveposen og sove, men for det første kan jeg ikke ligge alene i camp og kanskje bli bamsemums, og for det andre så kan jeg ikke la muligheten for en topptur på Svalbard gå fra meg. Min aller første topptur på ski faktisk.

Vi spenner på oss skiene og pakker en dagstursekk. Så himmelsk lett det er å gå uten pulk! Vi starter turen med lettskyet vær og mot målet er det knallblå himmel. Vi har fått beskjed om at hvert teltlag tar med en spade og et liggeunderlag. Rett nedenfor toppen graver vi oss ut en perfekt sitteplass og spiser lunsj. Jeg blir døsig og sovner nesten. Halvveis i koma bryter vi opp den fine pausen og skal gå siste biten opp til toppen. Den er seig, selv uten pulk.

Litt nedenfor toppen spenner vi av oss skiene og tar det siste stykket til fots. Den blå himmelen har på kort tid blitt historie og toppen er pakket inn i tåke i stedet. Når vi har kommet så langt, er det likså godt å ta de siste meterne også, selv om sikten vil være lik null. Toppen er smal og det er bare plass til noen få om gangen. Så smal at det er vanskelig å ta bilde. Jeg tar bilde rett nedenfor i stedet. På de få minuttene letter faktisk tåka litt også. Merkelig vær.

Været endrer seg fort på Svalbard. Toppen vi besteg, er den du ser midt i bildet til venstre.

Av alle ting har ikke toppen noen navn. Siden tåken kom og pakket inn toppen akkurat da vi var det, døpte vi toppen til Tåketind.

Fordelen med topptur er at når du har besteget toppen, er det bare nedover tilbake. Det var en fryd og slippe å bruke så mye krefter på veien hjem. Det var bare det siste stykket før campen vi fikk litt oppover, men det var innafor denne dagen.

Min aller første topptur på ski er en realitet – dog til fots de siste meterne

6,5 time etter at vi forlot campen, stuper jeg inn i teltet. For en fryd å komme til ferdig oppsatt telt. Jeg skifter til tørt tøy og kryper oppi soveposen. Energien var brukt opp. Siden dette var siste kvelden skulle alle samles til felles middag ute. Jeg hadde ikke sjangs. Jeg lå inne i teltet og hørte latter og munter prat utenfor. Nei, dette går ikke. Jeg finner frem høretelefonene og setter på min yndlingsmusikk. Jeg får ikke sove, men jeg kobler av.

Plutselig kommer Morten innom teltet for å sjekke om det er noe liv i meg. Han har med nylaget ostekake. Åhhh, jeg får helt tårer i øynene. Han spør om jeg også vil ha litt ost og spekemat, samt en liten snaps. Jeg takker ja og han forsvinner noen minutter før han kommer tilbake med serveringen. For en service. Hva de gutta ikke har hatt i pulkene sine. Jeg har ikke spist noe denne ettermiddagen, så det smakte veldig godt med noen annet enn Real turmat nå. Selv om halsen protesterer heftig mot mat, får jeg det ned. Jeg blir enda mer sentimental og plugger inn musikken på øret igjen.

Dag 7 – Siste dag av ekspedisjon Svalbard

Siste morgen og siste dag. Jeg er egentlig veldig glad for det. Det er Jakob som kommer innom teltet denne morgenen. Når han ser meg sier han bestemt: «Vi tar pulken din i dag. Det er mest nedover, så vi guidene fordeler vekten mellom oss. Det er ikke noe problem». Jeg kjenner at det ikke er noe vits i å protestere, men jeg føler at den tøffe, lille ekspedisjonisten i meg blir fratatt noe. Jeg vil jo klare meg selv liksom. Jeg gjør jo alltid det.

Jeg føler meg elendig. Birgitte har et lite speil i toalettmappa si. Jeg har ikke sett meg i speilet siden jeg forlot gjestehuset i Longyearbyen. Det er 1 uke siden. Jeg får speilet og tar en titt. Hjelpes!!! Hele ansiktet har hovnet opp som en litt slapp ballong. Jeg har jo ikke en rynke lenger! Himmel! Jeg trer på meg solbriller og håper ingen ser meg. Jeg må få i meg mer væske altså. Snille Birgitte som har måttet dele telt med en sjukling, har holdt humøret mitt oppe hele tiden og spesielt de siste dagene. Hun gir meg en Yt-bar. Det blir frokosten min. Hverken frokostblanding eller Real turmat frister mer.

Vi pakker sammen og gjør oss klar for siste etappe. Vi får et siste dikt og en siste morgengymnastikk. Også i dag er det overskyet. Det er helt greit egentlig. På starten av turen hadde vi så fint vær at det ikke var til å tro, så litt overskyet og mildere temperaturer er helt innafor. Og det er jo fortsatt ikke noe vind å snakke om. Vi sklir av gårde ned dalen på vei til turens sluttpunkt. Vi har nå kommet over i Bolterdalen og her møter vi flere hundespann på tur. Dette er en populær strekke for hundekjøring og de har en egen trasé de følger. Vi holder oss utenfor den slik at vi ikke forstyrrer hundespannet eller får hundebæsj som skismøring.

Vel fremme møter vi en litt grå og trist vei. Snøen er møkkete og den hvite idyllen jeg har gått på tur i er nå historie. Folk gråter av vemodighet. Eventyret er over. Jeg gråter av glede. Kroppen min er glad for at det er over, hodet mitt er forvirret. Jeg har aldri vært glad for at en tur er over. Det er rart. Det er feil. Allikevel er jeg så utrolig glad for at jeg har vært med på dette eventyret.

For en tur. For et landskap. For et turfølge og for noen fantastiske guider!

Tusen takk til de dyktige guidene Jakob, Morten og Fredrik! Tusen takk til alle de fine deltakerne som var med på å gjøre denne turen på Svalbard helt eksepsjonell. Og en spesiell takk til den sprudlende Birgitte som jeg ble kjent med på turen og delte telt med!

Bildene forteller mye, men langt ifra alt. Dette er fantastisk og må oppleves selv. Jeg er også ærlig på dette – turen er ikke for alle! Tør du gå utenfor din egen komfortsone, vil du mest sannsynlig få opplevelser som du vil huske resten av livet! Svalbard er og blir et unikt reisemål!

Dette var en tur jeg hadde drømt om lenge og endelig fant jeg tiden til å gjennomføre den. Vintertelting blir kanskje ikke min favoritt, men jeg har bestemt meg for å prøve det igjen i marka når vinteren kommer – men først: Tid for plussgrader og sommer!

Andre innlegg fra denne turen: Starten på ekspedisjon 78 grader nord

Drømmer du om skiekspedisjon eller har du kanskje gjort noe lignende selv?

(Turen ble gjennomført april 2018)

Recent Comments

  • Renates Reiser
    16. mai 2018 - 11:56 · Svar

    Wow, for en tur altså! Skjønner godt at dette ikke er for alle. Men det ser helt magisk nydelig ut der oppe, som et snøkledd vinterparadis. Det ser ut som dere stort sett var veldig heldige med været også, bare så synd å høre at du slet med halsbetennelse og dårlig form store deler av turen. Det kunne virkelig ikke ha gjort det noe enklere akkurat! Likevel, vel gjennomført ekspedisjon. 😀

    • GlobetrotterElisa
      19. mai 2018 - 21:02 · Svar

      Hei Renate og tusen takk! Ja, Svalbard er rett og slett magisk! Vi var knallheldige med været, men med strålende sol kommer jo ofte bitende kulde. Akkurat 22 minus var jeg egentlig ikke forberedt på. Jeg hadde jo tenkt tanken, men det var jo april da – og igjen, det var jo Svalbard, så jeg burde kanskje ikke vært så overrasket… he he 🙂

Leave a Comment

Instagram did not return a 200.