Skitur på tvers av landegrensene i Sylan

Etter å ha transportert meg selv med både fly og buss i en halv dag, har jeg kommet meg ganske langt unna det travle storbylivet i Oslo. Jeg går ut av bussen som har fjernet meg vekk fra sivilisasjonen en sen ettermiddag i slutten av mars.  Jeg ser rundt meg – knapt en snøflekk i sikte! Bare støvete og møkkete åkre og veikanter. Jeg er på et bittelite sted i Trøndelag med navnet Gressli. Vel, jeg er i hvert fall på en bussholdeplass med det navnet. Og akkurat her skal årets fjellskitur i Sylan starte!

Bussjåføren peker oppover i lia…

”Gå 1 km i den retningen og så ser dere et skilt mot hytta dere skal bo på!”

Dag 1 – Hvor er snøen?

Bussen kjører videre og vårt lille fjelleventyr er i gang. Akkurat her er det ikke så mye å lure på når det gjelder skiføret, for her er det ikke skiføre. Vi spenner derfor skiene fast på sekken og begynner den første etappen til fots. Den er heldigvis ikke lang, kun 3 km. Derimot er det 3 veldig bratte kilometer. Vi skal jo opp til høyden der snøen forhåpentligvis ligger.

Sakte men sikkert møter vi snøen, men ennå ikke nok til at vi spenner på skiene. Vi velger å gå hele den bratte veien opp til Græslihytta til fots som er 300 høydemeter fordelt på 3 km. Etter 1,5 time i råtten snø, ankommer vi turens første hytte; Græslihytta. Vi er alene denne fredagskvelden, så hytta er derfor både kald og rå. Vi fyrer opp, henter vann, fyller på med ved og lager mat. Endelig – årets fjellskitur er i gang!

Dag 2 – Ikke alle overraskelser er like morsomme

Tross at den første dagen ikke var av de mest anstrengende, sov jeg som en stein i den litt kalde og rå hytta. Utenfor titter solen frem fra noen mørke og truende regnskyer. Her er det bare å komme seg av gårde. Vi har en solid etappe foran oss og vi har studert kartet. Det forteller oss nemlig at vi har noen seige oppoverbakker i vente.

Tidlig denne morningen kommer også hyttas tilsynsvakt innom for å fylle proviantlageret før påsken. Han gir oss litt tips om snøforholdene og valg av rute over den første kneika. Det er litt lite snø på toppen, så han anbefaler en liten sløyfe under det høyeste punktet. Og til vår store lykke, skal han den samme veien de første kilometerne. Han tar derfor med seg sekkene våre og vi kan starte turens første motbakke uten sekk på ryggen!

Med godt mot, friske bein og ingen sekk – går den første motbakken som en lek. Etter en times tid møter vi tilsynsvakta på toppen, slår av nok en hyggelig prat og tar turen videre fatt – denne gangen med en noget litt for tung sekk på ryggen. Tilsynsvakta tipser oss om en liten hytte ca halvveis på turen. Der passer det fint å ta en rast. Hytta er åpen om vi ønsker å sette oss inn.

Akkurat i det sulten begynner å gnage og de første regndråpene innhenter oss, finner vi denne søte lille hytte med navnet Vælskarbua. Vi bestemmer oss for innendørs lunsj og blir der like så godt en drøy time før vi fortsetter videre.

Føret er trått og regnet har kommet for å bli. Ikke akkurat en drømmestart på påsketuren, men alle er fortsatt like blide. Etter 7 seige timer begynner vi å nærme oss neste hytte; Schulzhytta. Vi kommer til en åpning og kan skimte hytta et stykke foran oss. Du skjønner på terrenget som venter foran deg, at her skal du først ned og så opp – men ikke visste vi at dette skulle bli en skikkelig hinderløype!

De vintermerkede stikkene tar oss langt ned i en dyp kløft. I det jeg kaver meg nedover i dette bratte juvet, lurer jeg lenge på om dette er riktig. Joda, de merkede stikkene er der fortsatt. Vel nede er det en elv som møter meg. En bred og kraftig elv! Og på den andre siden av elven står neste stikke! Daaah!!! Jeg er våt og sliten. Jeg tar av meg sekken, venter på de andre som fortsatt kaver seg nedover kløften. Tar en kikk på kartet og ser at det skal gå en bro et stykke ovenfor. Hvordan skal vi komme oss dit? Terrenget rundt elven er bratt og krevende. Det er for lite snø til at skituren skal bli enkel og det er for mye snø til at vi kan gå til fots.

Noen før oss har gått på samme smellen. Jeg ser nemlig et par skispor langs elvekanten, og vi velger derfor å følge disse. Flere steder renner det små sidebekker inn i elven. For å vite at disse er sikre og har stabilt underlag, er det bare å spenne av seg skiene, klatre ned og komme seg opp igjen på den andre siden. En og en. Slikt tar tid. Vi kaver og peser og med godt lagarbeid, kommer vi alle 3 bort til broen som skal ta oss over på den andre siden av elven. Det er ikke langt, kanskje 400 meter, men vi bruker godt over en time på dette. Og hytta som var så nære!

Våte, slitne og sultne ankommer vi Schulzhytta 9 timer etter at vi gikk fra Græslihytta. Noen har kommet før oss og hytta er derfor god og varm. Det er slike små gleder i fjellet som kan kalles ekte lykke!

Dag 3 – Whiteout

Vi våkner av at tåka ligger tungt over dalen. Det er ikke så mye å lure på når det gjelder valg av smøring. Her er det kun klister som gjelder. Kvelden før ble vi sittende og skravle med de andre gjestene på hytta. Der var det 3 fyrer som hadde gått den samme løypa vi skulle gå. De kunne derfor opplyse om de 2 kommende dagsetappene var svært lettgåtte. Det er aldri feil å høre. Med 15 km til neste hytte, var derfor motet på plass. Vel vitende om at jeg skulle opp igjen det samme kaoset vi hadde rotet oss i dagen før, visst jeg nå at det var plankekjøring etter de første kilometerne.

Det skulle også vise seg å bli den dagen vi ikke skulle få se noe. Tåken pakket inn alt rundt deg. Noen ganger ble den så tett at vi ikke kunne se neste stikke. Ikke er det lett å orientere seg etter kartet når du ikke ser noe av omgivelsene heller. Løsningen ble derfor å la en bli stående ved siste stikke og så fordeler man seg videre i den retning løypa skal gå, men aldri så langt unna at du ikke lenger ser siste person. Neste stikke skal stå innenfor 20-25 meter, men det kan jo hende en stikke har veltet og ligger under snøen.

Mot slutten av turen letter tåka og vi kan se Ramsjøhytta en stund før vi når den. Ramsjøhytta ligger idyllisk til ved enden av Ramsjøen. Dette er en hytta jeg kan tenke meg er veldig trivelig å besøke om sommeren også.

2 sveitsiske jenter ankom hytta rett før oss, og skal vise seg å bli de eneste som deler hytta med oss denne natta. Det er overraskende lite folk i dette området. Som tidligere år, har vi lagt årets påsketur til uken før påske, noe som er veldig populært blant mange – men akkurat her har vi nesten fjellet for oss selv.

Dag 4 – Sjarmøretappen

Etappen fra Ramsjøhytta til Storerikvollen er som en sjarmøretappe å regne. Den er bare 3 km lengre enn gårsdagens og starter med en deilig nedoverbakke. Denne dagens utfordringer er å krysse elven flere steder. Med lite snø og mye mildvær, er snøbroene over elvene ganske usikre. Vi bruker litt tid på å finne sikre overganger, men forserer alle elevene trygt og sikkert.

Vi møter 4 staute karer på veien mellom disse 2 hyttene. Det er faktisk de første vi møter i skisporet på denne turen. Vi stopper og slår av en prat. Prat om vær og føre, hvilke hytter som besøkes og hvor lenge man skal gå. Vi ber de holde seg unna juvet ved elva før Schulzhytta og forklarer de en alternativ rute. De takker og bukker og ønsker oss god tur videre.

Etter 5 timer når vi Storerikvollen. Dette er den første betjente hytta på turen. Det betyr at det er noen som lager mat til deg og noen som tar oppvasken. Luksus altså. Og for å ikke snakke om en varm dusj! Her er det bare å sette seg foran peisen og nyte livet på fjellet!

Dag 5 – Det er ingen skam å snu

Det blåser friskt ute. God sikt, men vindstyrke på værspråket det man kaller liten kuling. Dessverre kommer denne som motvind. Vi begir oss ut på turen som er 24 km. I snitt regner vi 3 km per time. Det betyr 8 timers gangtid det – i motvind! Når man er på en tur som dette, er det viktig at reisefølget er 100% samstemte. Den svakeste i gruppa tar konklusjonen på at dette blir for tøft. Vi har gått 1 time. Kombinasjonen med vanskelig føre og motvind vil gi en seig dag. Det er ennå mange dager til vi skal hjem, så en hviledag skader ikke. Vi snur og vender derfor tilbake til Storerikvollen.

Akkurat denne dagen har vertinnen på hytta bursdag. Vi blir derfor invitert på kake når vi kommer tilbake. Det var ikke så ille å snu akkurat i dag når det er kake som blir en trøst. Vi pakker oss ut igjen av sekkene. Det er litt sol og klarvær, så to av oss tar en liten tur i området. Uten den tunge sekken og en vind som ikke pisker i ansiktet, er det deilig å bare gå i området rundt hytta. Vi følger et dyrespor vi antar er elg, men får senere oppklart at er rein. Ryper ser vi titt og ofte, men både spor av rev og hare forekommer ofte. Noen sier at de også har sett spor etter jerven.

Fra Storerikvollen har du en fantastisk utsikt over Sylmassivet som ligger delvis i Norge og Sverige. Storsylen på 1.762 moh er Sør-Norges høyeste grensefjell. Templet er den nest høyeste toppen på 1.728 moh og ligger på den svenske siden.

Dag 6 – Grenseløse skiturer

Etter en deilig hviledag på Storerikvollen, setter vi kursen mot Sverige. Under gårsdagens hviledag har vi studert kartet og lagt om ruta. Vi har også fått høre at det skal være en fjellfest den kommende helgen på en av de svenske fjellstuene, noe som betyr mye folk. Og vi har ikke booket plass på de svenske hyttene. Vi velger derfor å kun dra til Blåhammaren, den nærmeste av de svenske fjellhyttene. Vi er ennå midt i uka og Anette på Storerikvollen ringer og booker plass til oss. Middagen på Blåhammaren har jeg hørt så mye om, så den må vi få med oss.

Yr har meldt snø, men gir oss sol. Dette kan vi like. Halve turen over til Blåhammaren får vi derfor sol og klarvær. I en nødbu halvveis på turen, setter vi oss i solveggen og lar de hvite nesene våre gå over i en rødskala. I sekken har jeg en overraskelse til mine 2 turvenner. I det jeg var i ferd med å dra, kommer Anette etter meg med deilige kanelsnurrer. Og nå kommer de opp av sekken som et perfekt følge til varm kakao og appelsin. Snakk om kos!

I denne solveggen får vi også en påminnelse om hvor fort været kan snu. Før vi rekker å snu oss, kommer snøværet yr har lovet oss. Og det kommer i full fart. Jeg har aldri opplevd å sitte å sole meg i en lun vegg for minuttet etterpå måtte pakke meg godt inn for sur vind og snø. Så fort kan altså været skifte i fjellet.

Siste halvdel av turen skal vi oppover. Blåhammaren fjellstasjon ligger på 1.086 moh, så det betyr omkring 350 høydemetre opp. Lange, men heldigvis ikke altfor bratte kneiker. Vi fester fellene til skia, og går bakkene i møte. Snøværet som kom gir oss null sikt og vi ser faktisk ikke hytta før vi er rett ved. Vindstyrken på toppen av Blåhammarkleppen, som fjellet hytta ligger ved, er en del kraftigere enn ved bunnen. Her er det bare å komme seg inn.

Blåhammaren er mer som et lite hotell å regne. Populært blant mange og den varme badstua de reklamerer med, frister veldig. Jeg har ikke fått pulsen ned en gang før jeg sitter i den deilige badstua. Badstua med utsikt til Norge – på en klar dag vel og merke. Akkurat nå er det egentlig bare en badstu med et vindu der snøføyka blåser fritt utenfor. Helt innafor det også.

På kvelden får vi servert en deilig 3-retters middag og jeg velger en tilhørende vinpakke. Livet på fjellet altså!

God og mett sovner jeg som en dupp vel uvitende om at det er en sterk kuling som suser utenfor veggene våre.

Dag 7 – Sjarmøretappe deluxe

Dette er sjarmøretappen over alle sjarmøretapper. Vi har valgt å avslutte turen i Norge, og går derfor tilbake til Storerikvollen som blir vårt nest siste stopp. Det betyr at alle de seige oppoverbakkene nå blir nedoverbakker. Med et godt lag nysnø, en vind på 17 meter i sekundet (sterk kuling) og liten sikt, er ikke starten så veldig behagelig. Så fort vi kommer et lite stykke ned fra fjellet, løyer både vinden og sikten blir bedre. På en knapp time er vi nede fra fjellet. Vi tar en pause ved den samme nødbua for å legge om smørestrategien. Gårsdagens smøring funket slettes ikke i dag.

Etter knappe 3,5 time er vi tilbake til Storerikvollen. Ble ikke lange skietappen dette her, men det er uansett for langt til siste hytte, så vi skal nyte nok en kveld på en betjent hytte. Vi stortrives så godt på Storerikvollen, så her kunne vi blitt resten av påsken om vi kunne få velge.

Dag 8 – Sesongens siste skitur

Det har snødd greit det siste døgnet. Dagen starter med sol, sekken er på sitt letteste, og kroppen har vendt seg til å være ute på ski dag etter dag. Turens lille bakside er at ingen andre har gått her før oss. Det betyr at vi må være våre egne tråkkemaskiner i 24 km – om ingen andre kommer oss i møte.

Tråkkingen går overraskende bra. Det er for surt og kaldt til at vi orker å ta en lang pause. Etter 6 timer når vi Bjørneggen. En hytte som ligger ved bilveien og i et område med noen få hytter og en gård. Sivilisasjon altså. Hytta er tom og kald, men vi fyrer det vi klarer. Utover kvelden får vi besøk av en gjeng på 8 personer som skal starte påsketuren sin. Kanskje ikke så rart, dette er lørdag før palmesøndag og det er nå påsken er i ferd med å begynne. Vi har akkurat avsluttet 8 deilige dager i fjellet og jeg er klar for en bypåske med litt lavere puls.

På gjensyn fjellet – vi sees igjen til sommeren!

Fakta Sylan

Sylan er et fjellområde i grensestrøkene av Trøndelag på norsk side og Jämtlandsfjellene på svensk side. I hele dette området finnes nesten 30 hytter og 1000 km merkede ruter, jevnt fordelt på begge sider av landegrensen.

Landskapet er preget av store vidder avbrutt av vakre og majestetiske fjell. Storsylen, et populært toppturmål, er den høyeste toppen på 1.762 moh.

I dette området er vintermerkingen permanent med tydelige staker, de fleste med store, røde kryss.

Mer informasjon om de enkelte hyttene som ble besøkt på denne turen i Sylan:

  • Græslihytta – 590 moh – selvbetjent – 10 senger
  • Schulzhytta – 574 moh – selvbetjent med 34 senger / betjent med 30 senger. Betjent i påskeuka.
  • Ramsjøhytta – 775 moh – selvbetjent – 34 senger
  • Storerikvollen – 769 moh – betjent med 67 senger (selvbetjent med 16 senger). Åpent 3 uker i vintersesong, fra ca 1 uke før påske.
  • Bjørneggen – 590 moh – selvbetjent – 26 senger
  • Svensk side: Blåhammaren – 1086 moh – 64 senger – betjent. NB! Plass må bestilles på forhånd. Rabatt til DNT medlemmer.

Græslihytta og Bjørneggen er fine utgangspunkter for turer i Sylan. Til Græslihytta kan man ta buss til og fra Gressli som er 3 km unna hytta, mens til Bjørneggen kan man ta taxi fra Meråker eller evnt bruke egen bil. Fra Bjørneggen kan du gå en fin 3 dagers rundtur der du besøker Schulzhytta, Ramsjøhytta og Storerikvollen.

Les også:

Husk at du kan følge meg på Snapchat når jeg er ute på tur. Brukernavnet mitt er: elisa_oslo. Her er et lite utvalg av denne turens snapper:

(Turen ble gjennomført uken før påske 2017)

Recent Comments

  • Renates Reiser
    17. april 2017 - 18:48 · Svar

    Du og disse spennende skiturene dine altså! Dette så ut som en både krevende og flott tur gjennom et vakkert hvitt vinterlandskap. 🙂 Det er i grunn ganske nært mange av områdene jeg gikk langs på vei mellom Sverige og Trondheim på sommerstid for et par år siden. Sikkert lurt å ta påsketuren litt før selve påsken, regner med hyttene fylles opp en del mer da.

    • GlobetrotterElisa
      17. april 2017 - 19:20 · Svar

      He he… takk for det Renate! Ja, tross en noe snøfattig vinter i store deler av Norge, fikk vi allikevel skikkelig vinterfølelse her oppe. Jeg husker jeg leste om den turen din og tenkte faktisk på den da jeg leste om de mange pilgrimsledene som går inn til Trondheim. Uken før påske er hakket mindre kaotisk og er ganske optimalt om man har mulighet til å ta fri da. Det var allikevel overraskende lite folk her og flertallet av de vi møtte var utenlandske 🙂

    • GlobetrotterElisa
      18. april 2017 - 11:34 · Svar

      Hei Jens og takk for hyggelig tilbakemelding! Skal visstnok være fint å sykle i Sylan også, fra den svenske siden (pga høyden, litt mye myr på den norske siden) 🙂

      • Jens Fossum
        18. april 2017 - 12:44 · Svar

        Vi skal til Lofsdalen Bike Park og Åre i sommer, og kommer også til å sykle i Sylan. Da planlegger vi å overnatte på Storulvån en natt eller to. Kommer blogginnlegg om det i Juli!

        • GlobetrotterElisa
          18. april 2017 - 13:17 · Svar

          Åh, det høres ut som en bra ferieplan! Jeg ble faktisk anbefalt å sykle mellom Storulvån og Blåhammaren (ca 12 km). Det skal visstnok være en super tur med flott utsikt. Har dere mulighet, legg gjerne inn en overnatting på Blåhammaren. Maten er verdt turen opp 🙂 Gleder meg til å lese om turen deres 🙂

Leave a Comment